Eli Okkenhaug

Billedsamleren

Katalogtekst 2005

Foto utstilling: Visningsrommet USF Verftet 2005

I eventyret Prinsessen som ingen kunne målbinde, får vi høre om Espen Askeladd og de to brødrene hans som ville prøve lykken og vinne prinsessen. På veien til kongsgården finner Espen Askeladd gjenstander som tilsynelatende ikke har noen verdi. Etter hvert som eventyret skrider frem gir disse objektene som han finner og samler på praktisk betydning og mening, og ved hjelp av disse tingene klarer han å målbinde den vanskelige prinsessen og han vinner til slutt prinsessen og halve kongeriket.

To rader med bilder, tolv stykker i alt, er satt sammen til en helhet. Voyager kaller Harald Tørresen verket, for det er ett verk som vises, til tross for at bildene kan leses som enkeltstående frie og uavhengige uttrykk. Romsondene som verket har lånt sin tittel fra, ble skutt opp i verdensrommet i 1977 for å samle informasjon om verdensrommet. Disse var hver  lastet med en gullgrammofonplate som inneholdt informasjon om vår verden. Tørresen har også samlet informasjon fra vår nære verden. Det er ulike motiver, symboler og ikoner fra vår samtid. De er satt sammen til noe som umiddelbart virker som en kodet helhet. Det er tolv meningsbærende bilder og tolv betydningsmettede motiver i en tilsynelatende tilfeldig sammenstilling. Men går man nærmere og lar de forskjellige bildene tale, har hver og en av bildene minst en historie å fortelle, og helheten har flere.

Ønsker man å tolke bildene oppstår det lett mange forskjellige assosiasjoner. Noen kommer fra kunsthistorien, andre igjen som parafraseringer over vår såkalte populærkultur. Det virker som hans valg av motiver, og plasseringen av de i forhold til hverandre, har vært helt frie.

Motivet av et par sandaler gir meg assosiasjoner til bildet Et par sko av Vincent van Gogh, med all sin ærlighet og utslitthet, Lady Diana ser på meg og jeg tenker på hennes tragiske skjebne. En instruksjonstegning fra et passasjerfly som viser oversikt over nødutgangene kjenner jeg igjen fra reiser, og et mulig prospekt fra en gate i en fremmed by kan være hentet fra et gammelt postkort. Slik fortsetter det.

Assosiasjonene reflekterer over erfaringer fra det private og fra offentlige kjente elementer, men felles for dem alle er at man kan man lese en undertekst fra det å reise på mange forskjellige plan. Det gjelder bokstavlig det å forflytte seg fra et sted til et annet, og i overført betydning som det en åndelig reise kan gi, men ikke nødvendigvis. Det er også mulig å tenke seg til helt andre kontekster.

I sine tidligere arbeider slik som for eksempel i Electric og Odyssey, består verkene av  motiv med flere lag innover i bildet. Det er som en visualisert assosiasjonsrekke som egentlig i utgangspunktet bare foregår i tankene, en slags stream of conciousness. I rommet mellom de enkelte motivene dannes en tredje mulighet for mening. Uttrykket som fremkommer gjennom å tolke helheten av verkene, har en form for distansert men samtidig fortellende realisme i seg. Man bringer frem en mening til verkene som ikke ligger i selve verket, men i rommet mellom motivene.

Tørresens serielle motiver i Voyager nærmer seg også denne måten å tenke på, men han går  bort i fra den tidligere lag på lag måten å jobbe på og sidestiller bildene. Her er det kun ett motiv i hvert bilde, og bildene er montert i en serie bestående av seks bilder i to rader med en viss avstand og rom mellom de enkelte bildene som indikerer at det finnes en lovmessighet i dette, men hvilken opplyses det ingen ting om.

Motivene i Tørresens malerier spenner over et vidt felt av betydningsbærende tegn. Han utfordrer situasjonen ”det å se”, og det ser ut som om han liker det. Han har valgt motiver som ligger langt fra hverandre. Disse bildene er for noen er enkle å dekode, mens for andre er heller vanskelige. Det følger ingen gitte instrukser. Spørsmål vil dermed oppstå, og det finnes ingen entydige svar.

Det å se på Tørresens billedserier kan sammenliknes med å se på TV. Han gir oss kjente og ukjente bilder. Tegnene og symbolene flimrer over i hverandre, noen kommer tydeligere frem enn andre. Blikket kretser rundt, frem og tilbake mellom de tolv bildene og stopper opp, undersøker og prøver å lete frem til hva og hvor og når jeg har sett noe liknende, eller nettopp akkurat dette motivet. Man kan få den fornemmelse av tilfeldighet som oppstår når man har sittet og zappet på TVen mellom mange forskjellige kanaler, men i motsetning til når man sitter og zapper på  TV, søker man her en årsaksammenheng eller mening mellom “innslagene”.

Han fortsetter leken med assosiasjoner i verket Transparens hvor ti foliebilder er montert i hver sin lyskasse. Her er det et spill med ord og illustrasjoner, nesten som i en lesebok for barn, eller ordbok for fremmedspråklige. Tittelen kan oversettes med gjennomskinnelighet eller gjennomsiktighet. I hvert motiv er det tre bokstaver som danner et ord. Disse ordene ligger oppå motivet og påvirker lesningen. I de fleste bildene ligger det en slags letthet, i form av en blå himmel, og man kommer i en sommerstemning. På grunn av at bildene er såkalt kraftig skåret (zoomet inn), kan man få inntrykk at noe er skjult for oss, i hvert fall hvis man skal tenke narrativt. Bokstavene er i utgangspunktet ikke litterært beskrivende for motivet, men man kan assosiere et rom for handling mellom ordet og motivet. Ordene gir ledetråder til handlinger eller objekter hvor man umiddelbart tenker at det er mulige relasjoner mellom de. I dette oppstår et forhold mellom det språklige og det visuelle, og man får følelsen å være med på en lek med rim og regler. Måten de enkelte boksene i verket er montert på i forhold til hverandre, får meg også til å tenke på noe lett og gjennomsiktig, der de svever på veggen nokså uskyldsrent. Her er det ingen like avstander mellom bildene.

Lysbokser som egentlig er et reklameverktøy blir her brukt på en intuitiv poetisk måte. Fra å være assosiert med reklame og ready mades er lysboksene nå en ramme rundt fargetransparentene, og rundt en fortelling som igjen blir illuminert. Bruken av lysbokser skaper også assosiasjoner mot noe filmatisk.

På samme måte som i Voyager blir betrakteren invitert inn i denne litt naivistiske metaforiske billedverden hvor man får følelsen av at noe holdes skjult og ikke helt kan identifiseres. Det kan også gi tanker mot popkunstens visuelle enkelhet og likegyldighet eller Edward Hoppers skjøre melankolske og smertelige verden.

Denne formen for realismen som Tørresen benytter seg av i sine bilder har et mystisk slør av fremmedgjorthet og distanse i seg. Hans prosjekt involverer referanser til mange av populærkulturens og massemedias bilder, som han har samlet på, over lang tid, som en moderne Espen Askeladd. Og det gjenstår å se om han vinner prinsessen og halv kongeriket.

______________________________________________________________________

ELi Okkenhaug er kunsthistoriker og sjefskurator ved Bergen Kunstmuseum.

“Billedsamleren” er fra utstillingskatalogen Harald E. Tørresen • Transparens • Voyager (som nettbok), 2005